Long time, no write!

Skjønner at jeg egentlig ikke er skapt for blogging. Med hukommelse som en gullfisk har jeg galant hoppet over det faktum at jeg skulle bli flink til dette. Populær mammablogger, med masse følgere og kommentarer, og ei postkasse som var overfylt av fanletters og hentelapper. Temmelig optimistisk!

Anyways, siden sist har det ikke skjedd allverdens. Vi har handla alt vi trenger til minstemann (bortsett fra bilstol), gjort alt klart og prøvd å forberede oss på å bli en liten familie. Jeg har egentlig termin 6 juni, men vi fikk vite i påsken at han var litt stor og at siste dato for induksjon var 9 mai. Vi har hele tiden visst at jeg ikke kunne gå til termin, men hele fire uker før termin var vi ikke helt forberedt på. Ikke noe å gjøre med det, vi gjør det som er best for lilleprins, og i løpet av neste uke skal vi endelig få møte han på ordentlig.

Mandags morgen klokka 8:30 legges jeg inn på sykehuset for induksjon. Hvordan jeg blir igangsatt er ikke riktig godt å vite enda, det var avhengig av hvor langt jeg var kommet på egenhånd. Men i og med at hodet er festet (og har vært det noen uker) mente de at jeg mest sannsynlig slapp unna ballongkateter og kunne begynne rett på modningspiller. Hvis jeg er enda heldigere kunne de bare ta vannet Så alt i mellom 1,5 time og 5 dager var det jeg skulle forberede meg på

Kroppen forbereder seg iallefall, jeg har nedpress og noen sinnssyke kynnere, fått litt vann i kroppen og det “fødetrynet”. Var hos jordmor på onsdag og fikk vite mer om igangsettelse, smertelindring og tiden etter fødselen. Da sank skuldrene, om ikke helt ned, så iallefall noen hakk.

Nå nyter jeg og Tiro den siste “alenetiden”, hvor ikke alt trenger og planlegges, hvor vi kan legge oss som vi vil og høre på høy musikk. Vi spiser når vi er sultne, er hver for oss med venner og lader batteriene til mandag.

Jeg gruer meg ikke så veldig til fødselen. Ut må han, på den ene eller andre måten, så kan likesågodt gå inn i det med en positiv innstilling. Tror det er en ubeskrivelig opplevelse og det største en dame kan oppleve. Vondt gjør det nok, sliten blir man og mens det står på forbanner man resten av verden og idioten som gjorde deg gravid, men med en gang “gaven” er ute er det over.

Hvis jeg ikke husker på bloggen i helgen er det meget mulig at det blir noen innlegg på sykehuset hvis ting tar lang tid og jeg kjeder meg! Toodles